Stuttgart

16.04.2002:

Rock'n Roll for alt und jung

Meget ujevne prestasjoner av Bob mit Band in Stuttgart

Vi fikk sjokk da vi kom inn i Schleyerhalle: Hva er dette? Hvor er scenen? Det er jo nesten ikke folk her, har vi bomma totalt på datoen? Etter å ha vandret over det tomme, store gulvet bort dit en del mennesker tross alt stod, oppdaget vi scenen. Ei knøttescene bygget opp nederst på tribunen på den ene langsiden. Vanligvis står scenen i svingen, og nesten hele gulvet er fylt med folk, i tillegg til at tribunens sitteplasser er fulle. De var nå nesten tomme.

Men herregud, skal Bob Dylan spille her? Selv om det stod det på billetten aldri så mye, vi kunne ikke tro det.
Vi har tross alt vært tilstede når han har fyllt stadioner. Det var umulig å bygge opp noen religiøs forventningsstemning, der vi stod 5 meter fra scenekanten. Dit kunne du rusle nesten usjenert bort, 20 minutter før startakkorden.

Av Odd Magne Hansen

Da hadde vi akkurat vært på WC og tømt urinblæra. Prostatabesværlighetene krevde sitt. Vi sjekket publikum. Oj. Oj. Her var det ikke mange unge, noen få bare. Ellers var håret stort sett grått, der det i det hele tatt var hår. Skrukkene i ansiktshuden var mange, og ansiktstrekkene røpet at her var det nok en del loosers, ja. Altså hjemmepublikum.

To minutter etter angitt åpningstid slo man av scenelyset, og et minutt scenere kom "gutta" inn i mørket, fra høyre. En stemme sa: "Would you please welcome Columbia recording artist, Bob Dylan!"

Klar for himmelen
Og dermed var vi midt inne i halleluja-koret, i I'm Ready To Go. Ja det ruller i vei, OK åpning. Så kommer The Times They Are A-Changing. Det var stort å høre legenden selv, fem meter unna, synge den sangen han er så berømt for, og som vi hadde nispilt natta før konserten. Men: Du verden, på vår folkeskole ville Bob fått stryk i sang for sin prestasjon. Tildels er det en mellomting av en gris som grynter i dyp bass, og vår gamle onkels siste saus breking. Og de høye tonene, Herre min Gud, stemmen bærer ikke, Bob, den sprekker, og hvor er tonene i stemmen mellom dyp brekende bass og høy piping? Ren ener på terningen.

But, It's Allright, Bob (It's only Dylan). Denne Bleeding-sangen satt ikke særlig bedre. Toerterning under tvil.

Så "4th Time Around". Teksten på "Blonde On Blonde"-sangen er interessant, og som avslutning på den akkustiske åpningsekvensen holder kveldens versjon nesten mål. Bober'n spiller litt munnspill her, men uten munnspillstativet rundt halsen. Håndholdt, og når han har blåst ferdig, slenger han munnspillet bare bak seg på scenegulvet. Det er jobben til en scenearbeider å komme inn fra siden å plukke det opp hver gang. Gubben er gråhåret, og bøyer seg stivt. Knapp 3'er (for sangen).

Mellom hver eneste sang "går lyset" på scenen, så aktørene usjenert kan skifte instrumenter, eller foreta seg hva de ellers vil. Men lysbruddet går fort over.

Solid Rock
Før lyset kommer, ahh, hører vi elektrisk gitar. Endelig! Det dundrer løs med Solid Rock. Ren 4'er.

Så er det tid for å gråte litt (Cry A While.) Denne gangen ikke Dylan
selv, men dama. Vi er helt enig. Tiltredes, Bob! Ren

Det går i gang med noe lett småhoppende, interessante ord, og brukbar sang. Da vi kommer til refrenget, oppdager vi at det er en av våre tidligere favoritter, "Every Grain of Sand". Nåja, langt bedre i originalversjon, Bob! Treer.

Men- oj! Oj. Highway 61! Hei, Bob, vi digger deg! Den sitter! Spillegleden smitter! Publikum våkner. 5!

Masters Of War. Ja, vi er helt enig, Bob, men den dro du langt vakrere og varere og med mye mer innlevelse i Oslo i -95! Nå er det akkustisk igjen. Toer.

Ja, forhåpentlig er det lenge til i morgen. En fortjent treer for denne.

A Hard Rain's Gonna Fall. Huffda. Ja, det var det med stemmen, da. Engasjert, men dog... Nok en treer.

Enda villere rock
Summer Days. Denne låta som er en slags gladsvingjazz på "Love and Theft", blir nå en helt fantastisk herlig, god, gammel rock'n roll-låt der Dylans ungdomsidol Little Richard lurer i bakgrunnen. Rock på gamlehjemmet, men hvilken herlig rock! May we all stay forever young, Bob! Ren sekser. I overkant, faktisk, vi overveide en sjuer!

Men vi tørster snart ihjel. Prostataen har advart oss mot å drikke før konserten, og her i trengselen finnes ikke flasker. Ojsann. Der ramla vi ned av den 5 cm høye isoporplata vi har tatt med for å stå på. Det har reddet oss, de centimeterne gjør at vi nesten greier å se skoa til Bob.

Simple Twist of Faith. Bra låt, det er nesten så vi gir terningkast 4, men vi havner på 3,5.
Før vi

mister munn og mæle, og alt annet. Du verden. Du verden. Dette er ikke sant. For en versjon av Cold Irons Bound! Den er så dramatisk, så poengtert, så rå, så innlevd dypt i sjelen på sangeren, så fantastisk at det overgår alt hva vi tidligere har hørt av musikk. En stakkato, superrocka, vill versjon, som er ganske enda mye bedre enn den er i original på "Time Out Of Mind". I dramatikk og intensitet overgår den faktisk klart Bruce Springsteen liveversjon av "War". Rockkunst av hittil uanede høyder. Et eneste langt skrik av en sang, men ikke et angstfullt skrik som hos Munck, et vannvittig fortvilt og sint skrik. Her kastet vi med to terninger, og begge landet på 6! En tolver!

Strålende
Rainy Day Women #12 & 35 er langt tammere enn i Oslo Spektrum 1995, da salen og vi med kokte i sydlandsk opphøyd sjelstemning med vill klapping og rytmisk utfoldelse da Dylan virkelig ønsket å bli steina. Og koste seg. Denne gangen, vel, har man spilt sangen 5000 ganger, så har man spilt sangen 5000 ganger. Dog - og sann mine ord - i løpet av mellomspillet før siste vers, tok låta seg kraftig opp, publikums armer gikk til værs i klapping, og - Dylan mit Band koste seg! Og da siste vers var ferdig, ble det virkelig moro. Først en lang avslutning, så intro av bandet, og midt inni presentasjonen av venstre gitarist, tok det av. Dylan holdt på å le seg ihjel, og viste herr... ehh, vi driter i navnet, vi kjøpte programmet, men det var et merkelig program, det står ikke hvem som spiller i hans band, engang!, noen lattermilde høytonede gitargrep og herr ehh svarte med andre, likeartede grep. De holdt det slik meget humørfyllt gående en stund, til overveldende applaus fra den sparsomt fyllte hallen. Inntil presentasjonen gikk videre med trommis og bassist Tony - den mann i verden som har spilt lengst sammenhengende med Bob - før det igjen gikk glidende over i Rainy Day Women. Strålende!

Så var det slutt. Oppstilling på rekke, smiling og lett bukking. Bandet gikk ut, og det gjorde lyset også.

"Gutta" kom tilbake. En god versjon av "Man og Constant Sorrow". Terning 4.

Deretter "Like a Rolling Stone. Terning to. Har man osv...

"I Shall Be Released". Terning to. Gitaristene koret lavmælt med faseforskyvning. På vårt ståsted i hallen hørtes det ikke bra ut.

Men så: Endelig! Det rocker igjen, og wie! En av våre absolutte favoritter,"Honest With Me" fra siste CD. Terning fire minst. Nei, vi gir 5! Og en halv.

Da kom "Blowing in the Wind". Men måtte den vinden snart stilne fra Dylans side. Han har hverken engasjement eller stemme til å synge den lenger (terning to), og akkurat der ligger Bob's problem: Stemmen. Men den er samtidig hans styrke (en av mange!),

altså Bob, fotballspillere, f. eks., de varmer opp før en kamp, hva med å varme opp stemmen før du begynner en konsert? Dra et par strofer i garderoben først? Når du har kommet deg gjennom de første tre-fire sangene, da greier stemmebåndene dine langt flere toner! Likevel er det sånn, at den Bob'ske stemmen er endret til de grader at den ikke egner seg lenger til en del av de gamle sangene, i versjoner som ligner de gamle. Der må det mye omarrangering til, mer enn han litt for ofte gjør, skal stemmen greie sangen slik at den er verdt å høres på.

Det var de nye sangene som satt best, de han har komponert og arrangert i høy alder. De går som et skudd, som et orkanbrøl gjennom hallen.

Velkommen igjen neste gang, Bob!

PS:
Vi har akkurat lest kritikken i Stuttgarter Zeitung. Og - der, der var det mange lange, vanskelige ord, du! Kulturjournalistikken i Tyskland skiller seg milevidt ut fra den norske, ved det at det er fremragende skribenter som skriver, ikke slike likedannetutdannede journalister som norsk presse kun består av, der alle skriver enhver setning likt, og enhver frase er slitt. Og - men, vi tror vi er helt sikre på at Dylan fikk fantastisk kritikk i avisen.

Og der er vi vel ved sakens kjerne: Det er ikke mye som er så out i Stuttgart i øyeblikket, som Bob Dylan. Slik avansert og høyverdig seriøs kunst ofte er. Som det blir Dylan tydeligvis behandlet her. Ungdomspopidol-tiden hans er vel forlengst forbi uansett, forever young aldri så mye, så mye, så mye...

Stuttgart, Germany
Schleyerhalle
April 16, 2002 Knapt 2000 tilskuere

Songs:

1. Hallelujah, I'm Ready To Go(acoustic) (Larry on mandolin)
2. The Times They Are A-Changin' (acoustic) (Larry on cittern)
3. It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding) (acoustic)
(Larry on cittern and Charlie on dobro)
4. 4th Time Around (acoustic)
(Bob on harp, Larry on cittern and Charlie on electric guitar)
5. Solid Rock
6. Cry A While (Larry on slide guitar)
7. Every Grain Of Sand
8. Highway 61 Revisited
9. Masters Of War (acoustic) (Charlie on dobro)
10. Tomorrow Is A Long Time (acoustic) (Bob on harp)
11. A Hard Rain's A-Gonna Fall (acoustic) (Larry on cittern)
12. Summer Days (Tony on standup bass)
13. Simple Twist Of Fate (Bob on harp and Larry on steel guitar)
14. Cold Irons Bound
15. Rainy Day Women #12 & 35 (Larry on steel guitar)

(ekstraomganger)
16. Man Of Constant Sorrow
17. Like A Rolling Stone
18. I Shall Be Released (acoustic) (Bob on harp)
19. Honest With Me (Larry on slide guitar)
20. Blowin' In The Wind (acoustic) (Bob on harp)