![]()
(Stuttgart)Vi
tilstår det med en gang: Det var et sjokk å se Norges landskamp mot Italia.
For en som bare ser landslaget når kampene vises på tyske eller italienske
skjermer, var forskjellen fra 90-tallslaget så iøynefallende, at man egentlig
bare måtte grine. Mens Norge da slo Brasil to ganger, slo Italia,
England, Nederland og nesten enhver motstander det møtte – og det ikke med
elendig spill og bare et flaksemål mens motstanderne hele tiden skjøt over for
åpent mål – men med hurtig, effektiv angrepsfotball og med et defensivspill
som fikk verdens beste fotballspillere til å fortvile, og som fikk de norske
spillerne til å se gode ut, ja, de må ha vært gode, så vraltet de som nå
”forsvarer” Norges fotballære rundt på banen som i sakte vals, og forsøkte
seg på en ballbesittende spillestil på egen halvdel, som bare førte til at de
ble trengt lenger og lenger inn mot eget mål.
Av Odd Magne Hansen
Noe
mer pinlig enn å se ”Nye” Norge spille ballbesittende fotball mot Italia,
skal man lete med lys og lykte temmelig lenge for å finne, og det over hele
fotballkloden! De norske spillerne beveget bena som hadde de blylodd på begge støvlene, og
behandlet ballen som var den ladd med samme magnetiske pol som blyloddene, altså
frastøtende - og det når de egentlig ville kjæle med den. Hvis
det ikke finnes spillere med norsk pass, som er i stand til å bevege beina
raskere enn det som ble vist i Italia-kampen, og heller ikke har bedre
ballteknikk enn det de viste der, er Norge nivåmessig tilbake til tida før Drillo, kanskje
tilbake til –60 og –70-tallet. Og det
er jo utrolig. På nittitallet var Norge i to perioder nr 2, nummer to – på
FIFA’s rankingliste over verdens fotballnasjoner. Så sent som før EM 2000,
ble Norge regnet som en hemmelig favoritt på tittelen, av tyske
fotballeksperter. At den
norske hovedstadspressens internettutgaver så godt som samstemmig formidlet et
inntrykk av at Norge hadde UFLAKS, fordi de tapte med et mål, er utrolig.
Enhver - unnskyld uttrykket – idiot som så kampen, måtte se
at ITALIA hadde uflaks, fordi de ikke vant minst 5-1. Så er da kanskje journalistene
enda større idioter enn ”mannen i gata”. Enhver
som så kampen kunne ikke unngå å erkjenne at det må noe radikalt til, for at Norge skal ha
sjanse til å hevde seg i kvalik-gruppa. Nå skjer det heldigvis av og til
radikale ting i fotball. Men de må også fremmes. Man scorer aldri
tilstrekkelig med mål ved å preke seg ør om en ”ny ballbesittende, offensiv
spillestil med et positivt tenkende lag med godt samhold, som skal yte, skape
prestasjoner i verdensklasse, og gi stolte øyeblikk” - hvis forutsetningene
ikke er til stede. Med så
dårlige spillere, trenger man en Drillo. Eller en Klinsmann. Det nytter ikke
med en vanlig god trener. Det er det mange land som har – og mye bedre
spillere. Du
trenger en trener som har nye, egne ideer, som kan plukke spillere som passer
sammen, menneskelig sett, og fremfor alt fotballmessig. En som kan se muligheter
som ligger hos de enkelte spillerne, og komponere laget slik at deres komplementære
egenskaper gir styrke, en som kan formidle sin overbevisning til spillerne slik
at de tror på den, slik at det virker fornuftig og interessant på
treningene, spillerne må få en gnist, en virkelig lyst til å spille
landskamper, til å treffes til treningene, en gnist som ikke bare kommer fra
den rette markedskommunikasjonsspråket treneren forer laget med. Det var noe av
alt dette, og mye mer, som gjorde laget sterkt under Drillo. Hans videnskapelige
videoanalyser av kampene, hans orientering til spillerne på neste samling, med
utdeling av plusser og minuser for konkrete handlinger i kampene, hans fysiske
tester som ble sammenlignet fra gang til gang, slik at man kunne belegge
delprestasjoner med fakta. Det er
mye av dette Jürgen Klinsmann har begynt med, siden han overtok det tyske
landslaget, før Østerrike-kampen i august. En mann med en positiv innstilling,
en mann med en utrolig driv, med tro på egne, i tysk fotball revolusjonerende
treningsideer, som er i ferd med å innføre samme begeistring og tro på egne
ferdigheter som Drillo i sin tid gjorde. Og som Eggen gjorde i Rosenborg. Og
vips – ingen hadde trodd det var mulig – men plutselig spiller det tyske
landslaget som i sine glansdager, og det i et land der landslaget, bortsett
fra i VM 2002, har spilt falitt helt siden EM 1996. Klønete spillere, langsomme,
ballteknisk svake, uten den nødvendige tro på sitt eget lag, spilte i årevis
dårlig fotball, for så å kvalifisere seg med et nødskrik til turneringene,
der de ble hjemsendt tidlig, uten ære. Det
er like utrolig at Tyskland for to dager siden dominerte kampen mot Brasil, med
flott offensivt spill, som at Norge har blitt så dårlige på så kort tid. Hvis det ikke skjer noe revolusjonært med kvaliteten på norske spillere, eller et geni overtar treneransvaret, og i tillegg har flaks de første månedene, inntil det nye har ”satt seg”, er det Goodbye Norway – og det for lang tid. Da kan nordmenn like gjerne holde seg til ski.
|
25. nov. -01:
18. nov. -01:
8. sep. -01:
3. sep. -01:
25. aug. -01:
Men landslaget var like ille for nøyaktig tre år siden...
|
(Annonse)
28. okt. 2004: Jørn Andersen sparket som trener i Oberhausen Jørn Andersen overtok jobben som trener i Oberhausen sommeren 2003, og sørget for at laget ble årets over-raskelse i 2. Bundesliga sesongen 2003/04. I mai manglet de ett eneste poeng på å rykke opp i 1. Bundesliga. I den nye sesongen har imidlertid det meste gått galt under poeng-sankingen, og laget ligger nå på nest siste plass, etter 10 serierunder. -Den sportlige tilbake-gangen var utslagsgivende, vi måtte handle nå, uttalte Oberhausens visepre-sident Manfred Rummel etter endt gjerning, og opplyste at co-trener Jürgen Luginger foreløpig overtar ansvaret for laget. Dette er den første treneravskjeden i 2. Bundesliga denne sesongen, og den 293. i det tyske Underhuset (2. Bundesliga) siden 1981. 15. juni 2005:
Jørn Andersen ansatt som hjelpetrener i Borussia Mönchengladbach
|