|
Norsk kvinne satser på
rockekarriere i Tyskland og resten av verden
På øykafe med Liv
Kristine fra Leaves Eyes
Av Odd Magne Hansen, 10.
juli 2004
Vi treffer Liv Kristine en solhet
sommerettermiddag under et digert bøketre i Slottsparken i Stuttgart. Den svære
parken befolkes av nytende borgere i alle aldre. De spaserer, sykler, går
på rulleskøyter, spiller badmington, spiser is og drikker forfriskende ting
fra flasker og glass. Mange ligger på gresset og leser, andre sitter og
holder rundt kjæresten.
-Du kommer fra Stavanger, men har bodd
flere år i Fellbach her ved Stuttgart. Liker du varmen? spør vi svettende
til langt inn i hjerterota.
-Nei, ikke når det blir så varmt som nå.
Er litt for hett for en stavangerkropp, sier hun, og ser ut som hun ikke
mener det. Det er ikke en svetteperle å se på det usminkede ansiktet.
-Men hvorfor i all verden bor du her?
Kjenner du andre norske her?
-Nei, det fins nesten ikke nordmenn her,
jeg har ikke kontakt med noen. Men min mann er herfra.
Oj, gift allerede.
-Vi giftet oss for et år siden. Jeg har
til og med en liten gutt å ta vare på, å skifte bleier på.
Vegetarianer
Vi vandrer på asfalterte gangveier
mellom de megakraftige løvtrærne av ulike arter, ukjente for en nordmann.
Skyggen gjør godt. Tørsten trenger seg på, og er ikke til å holde i sjakk
lenger, da en parkøy byr på en herlig uterestaurantterasse, med vann ved
bordene. Store fisker svømmer rolig helt oppe i vannflaten, mellom ender og
svaner.
Rockesangerinnen er vegetarianer. Is,
kaffe og mineralvann. Jeg sier vi må komme til businessen - og hun er lett
å be.
-Musikken?
-Sangen var noe som bare kom, sier hun.
-Bare kom??
-Ja, det var noe som bare kom, helt
plutselig. Jeg hadde ingen planer om å bli sangerinne.
Der deiser istallerkenen ned på bordet, og
vi mister tråden.
-Åh, den ser flott ut!
Flink med de hardbarka gutta
Det gjør hun også, i sine sorte klamotter,
som de sier her nede. Men ikke så flott som på bildene på nettsida si.
Naturlig til den store gullmedaljen, ikke en sjel vil ta henne for noe annet
enn alle de andre som vandrer og sitter rundt her. Og denne gangen har vi
gjort hjemmeleksa vår.
-Liv Kristine er helt i orden, ikke noe
galt med henne, sier en arbeidskollega fra en spesialskole for skoletrøtte
og vanskelig oppdragende ungdommer. Og man kan virkelig tenke seg det
finnes hyggeligere og lettere oppgaver her i byen.
-Hun gjør det bra, hun er flink med de
hardbarka gutta, forteller han, de ser opp til henne fordi hun er
popsangerinne. Hun har et musikkprosjekt på gang på skolen, der de får
utfolde seg. Det interesserer dem, så da blir de ikke så problematiske.
Hm, det var da voldsomt til prektighet og
arbeidslyst, tenkte vi. Og spør om hvordan hun får tid til alt dette.
-Har studert pedagogikk og germanistikk
ved universitet i Stuttgart, sier vårt unge intervjuobjekt, så jeg ville
gjerne ha litt praksis etterpå. Og nå har jeg hatt litt pause fra musikken.
Rettsak med plateselskapet. De har saksøkt meg.
-Hva behager?
-De ville at jeg skulle synge andre
sanger, forela meg sanger jeg ikke ville synge, selv om det ikke stod noe i
kontrakten, om at jeg måtte synge de sangene de bestemmer. Men det er harde
tider i platebransjen, alle prøver å tjene penger der de kan, og vinner de
en rettsak, får de penger i kassa.
.
-Vant du?
-Nei.
-Måtte betale erstatning?
-Ja.
-Jeg hadde innspillingspause i flere år.
Den første solo-plata mi, Deux ex Machina kom i 1998. Men den er ikke å få
tak i lenger, Massacre Records har ikke markedsført den etter at de
saksøkte meg.
Massakrerte, tenker vi i vårt stille
indre, bak pannas svetteperler, og over armhuler som er blitt rene
Niagarafall.
-Men gjelda mi håper jeg å få betalt fra
inntektene av den nye plata, Lovelorn. Vi snekret den sammen i fjor høst.
Det gikk greit å få ny platekontrakt.
-Snekret? Hvem snekret?
-Bandet og jeg sammen,
punk/metallic/goth-bandet Atrocity jobbet sammen med meg om plata, jeg
snekret tekster, og fremla ideer til musikken også. Så bygde vi musikkverket
ut i fra dette. Leaves' Eyes kaller vi oss sammen.
Hm. Jeg kikker henne i øynene. Sikkert et
godt navn, det.
-Når blir du inspirert?
-Rett som det er. Når jeg jobber med ei ny
plate, kommer ideene hele tiden. På tog, og trikk, når jeg er ute og
kjører. Jeg har alltid med meg en sånn liten opptaker. Ofte når jeg sitter
på T-banen, bøyer jeg meg ned under jakka og synger inn melodiideene. Bryr
meg ikke om hvis folk kikker litt. Jobb er jo jobb! Så har jeg det, når jeg
kommer i studio.
Turnelivet
-Satser du stort på musikken?
-Ja, det er hovedjobben min. Jeg liker alt
ved denne jobben, både å jobbe i studio, og å være på turne.
Video-innspiller og fotoopptak er også artig. Jeg liker til og med å snakke
med sånne som deg.
-Hm. Kremt.
-Men den siste plata til Theatre of Tragedy
ble litt misforstått av journalister som anmeldte den. Virker som de ikke
ønsker at band skal utvikle seg, de vil visst at de skal spille akkurat i
samme stilen i årevis. Så de skrev at vi var bedre før.
-Ja, sier vi, de er nok ofte litt
konservative, ja. Og satser på at det lønner seg å være enig, for å få
henne ut på glattisen...
-Jeg kommer nok til å undervise igjen
også, men først etter babypausen og turneen. Liker å turnere, veldig
interessant å reise rundt å se hvordan ting er, og virker, i andre land. Da
vi var på turne med Theatre of Tragedy i tidligere Øst-Tyskland, så vi hvor
store forskjellene er mellom øst og vest i landet. Men vi var ganske
populære der. Veldig artig på Theatre-turneen i USA også. Også Rockefeller
var en stor opplevelse.
-Hvorfor sluttet du i Theatre of Tragedy?
-Jeg fikk sparken.
-Hvorfor?
-Aner ikke. De bare sendte en mail, med
beskjeden.
-Hvem er dine musikalske forbilder?
-Black Sabbath, Ozzy Osburne, Madonna,
Björk, Kate Bush, Edith Piaf, Enya, Edvard Grieg, Vivaldi. Har du nok nå? spør
hun, men fortsetter likevel automatisk.
-Jeg liker også a-ha, ABBA, Finn Kalvik,
Herbert Grönemeier og Aaliyah blant annet..
-Takk det holder. Dette er ikke noen ”Top
of the Pops-, Rock-, vise- og classic-liste!”
-Men nå tror jeg jeg må gå, skal på yoga.
Vårt ansiktsuttrykk virker sikkert litt
spørrende. Så hun skynder seg å legge til:
-Det er ikke noe mystisk med det, men det
er en fin måte å slappe av på, roe seg ned.
-Kommer du til å flytte hjem til Norge, lurer
vi inn som et siste spørsmål.
-Nei, har ingen planer om det. Liker meg
veldig godt her, sier Norges gothrockhåp i Syd-Tyskland, og smiler farvel.
|
