Forrykende konsert av Bob Dylan i Scandinavium

 

25. september 1987

 

En Bob Dylan i desidert toppform satte Scandinavium på ende fredag kveld. Gjennom et halvannen times intenst rockeshow som langt overgår alt hva undertegnede tidligere har opplevd av tilsvarende tilstelninger, og der høydepunktene kom på rekke og rad med hver eneste sang, fikk Dylan salen til å koke fra første stund.

 

En knakende god og sterk versjon av "Like A Rolling Stone" åpnet Dylans del av konserten. Bortsett fra noe sjenerende skurr tre-fire ganger i det ene høyttalersettet i åpningsnummeret, var lyden nær perfekt. Kompet av Tom Petty & The Heartbreakers og et tidvis tilstedeværende kor bestående av tre farvede gospel- og bluesinspirerte sangere nydelig visuelt iscenesatt i lange, hvite kjoler til høyre på scenen, ga Dylan en konsert som løftet rockmusikken til høyder milevis over dagens hitmelodier med tilhørende tilgjorte og stereotype videoer som stadig oversvømmer TV-skjermene.

 

Sugende rock

Dette var levende rockkunst på sitt beste. Ballader så vakre og følsomme at et så godt som fullsatt Scandinavium opplevde en følelse av stillhet, ettertenksomhet, ny erkjennelse og medinnfølelse så sterk at det nesten var nifst, ble avløst av sugende rockesanger som svingte ubeskrivelig, som bl. a. i kveldens versjoner av "Shot Of Love", "Thrust Yourself" og "Clean Cut Kid".

 

Bob Dylan som ensom trubadur på scenen med kassegitar og munnspill, fikk vi ikke oppleve denne gangen. Men hans tradisjonelle solonumre som f. eks. "Tangled Up In Blue", ble bare enda bedre med det nydelige kompet til Tom Petty & The Heartbreakers.

 

Verdens beste backingband

(Tom Petty &) The Heartbreakers er forøvrig verdt et kapittel for seg. Enkelte har betegnet dem som verdens beste kompband, og det kan iallfall ikke være noen stor overdrivelse. Gjennom sin egen sju låter lange avdeling før Dylan entret scenen, og før det igjen, backingen av Roger McGuinn, viste de at de gjennom fingerspissene og langt inn i beinmargen, behersker en rekke forskjellige musikkstilarter.

 

Dylan fremstod som en enkel, rufsete, ekte rock'n'roller som gjennomførte et show uten bruk av lys-, røyk- eller andre spesialeffekter. Lyssettingen var like enkel som hans påkledning: Beige skjorte slengende over den slanke kroppen utenpå en mer eller mindre krøllete og upresset grå bukse, som dekket det meste av de svarte, tydeligvis nyinnkjøpte, lærstøvlene. Håret var langt, krøllete og like rufsete som hans vel centimeterlange, halvtynne skjegg.

 

Salen kokte

I sitt 47. år virker Bob Dylan spenstigere og mer vital enn noensinne. Han krøp sammen over gitaren og spilte solo så det gikk ilinger gjennom publikum, og i sluttsekvensen i flere av sangene hevet han gitarhalsen i været under en forrykende avslutning fra hele bandets side, der det kokte like mye på scene og i sal.

 

Dylans plass i rockhistorien er unik. Den stadige fornyelsen gjennom nye sanger, nye brilliante versjoner av gamle sanger, og hans hyppige forandringer gjennom bruk av stadig nye, glimrende musikere, har gjort hans lederposisjon i rockmusikkverdenen udiskutabel. Han viste seg i Gøteborg bedre enn noensinne.

 

En av hans komposisjoner bærer tittelen "Forever Young". Selv er han både eldre og yngre enn de fleste. Sterkt påvirket av stemningen under konserten, tok undertegnede en beslutning fredag kveld: Om aldri, aldri å bli for gammel til å nyte det beste og mest stimulerende i livet.

 

Odd Magne Hansen

 

Fremførte sanger:

Like A Rolling Stone, Maggies Farm, Forever Young, John Brown, Tangled Up In Blue, Thrust Yourself, I Remember You, Clean Cut Kid, Tomorrow Is A Long Time, Shot Of Love, Knocking On Heavens Door, Dead Man, Dead Man, Rainy Day Women Nos. 12 & 35, In The Garden.

 

Musikere:

Mike Campbell, gitar. Benmont Tench, keybord. Howie Epstein, bass. Stan Lynch, trommer. Tom Petty, rytmegitar, vokal. Bob Dylan, munnspill, akustiske og elektriske gitarer. The Queens Of Rythm, bakgrunnskor.

 

Scandinavium innendørshall i Gøteborg fredag 25. september 1987 kl. 19.30.