Stuttgart - et non-stop utendørs gratisparty

Det er ikke det at Saharas klima har inntatt Stuttgart. Og det er ikke det at nettene, etter hva jeg har hørt, er varmere her enn i Sahara. Ei heller det at byen fortsatt er grønn - det regnet litt i vinter og i vår, og kom et par skurer i juli. Det har vært nok til å holde grønnfarven ved like fram til nå. Det er heller ikke det at Kongen ble jaget ut av slottet under revolusjonen i 1918, og måtte gå spissrotgang gjennom gatene, til fyrop fra folket.

Av Odd Magne Hansen

Det er mye mer det at byen er et eneste digert non-stop utendørs party - midt i sentrum. I disse dager pågår den årvisse 4-dagers Sommerfesten, der den enorme Slottsplassen og en del av Slottsparken delvis er fyllt med hvite, nesten veggløse bar- og restauranttelt, og med sittende, partynytende mennesker på de digre plenene. Et gigantisk, avslappet nattlig sommerparty, et fire dagers Woodstock. Nesten. Meget habile band, noen meget bra, spiller gratis i mindre enn 100 meters avstand. Du betaler bare for det du eventuelt drikker eller spiser, til under halvparten av norske priser.

Elton John og a-ha
Og det er her, på selveste Slottsplassen, der den ene delen er omrammet av det digre hesteskoformete Slottet fra 1800-tallet, at det arrangeres flere gigantkonserter hver sommer, der Scorpions og Nena i år, Elton John i fjor, og a-ha for to år siden, har vært de store trekkplastrene, med mer enn 100000 tilskuere hver gang.

Vi droppet tilfeldig inn i et lite, til to sider åpent telt, fredag kveld 8. august 2003, der rocketonene drønnet mot oss. Fantastisk! Et soulrockband som benyttet det trelembelagte teltgulvet til scene, med en saxofonist i superform! Fysisk. Og musikalsk virtuost. Og en kvinnelig vokalist med et sceneshow så forrykende som en ung Tina Turner. Men en herlig tanke mindre vulgærerotisk.

Lee Mayall
Men det største var likevel gleden - spillegleden, livsgleden til disse to. Så sprudlende, så fysisk inne i musikken at kroppene var delinstrument. Lee Mayall, saxofonisten, var rett og slett Jimi Hendrix på sax. Der han båste ut den ene tonen etter den andre, mer rå, mer følsom, mer virtuost framført enn vi noensinne har hørt, så vilt elskende instrumentet sitt, at det var såvidt det ikke gikk for alle og enhver.

Men selvsagt måtte det komme en drita 20-åring, (selvsagt og selvsagt, egentlig er det sjelden slikt skjer her), og denne tullingen måtte selvfølgelig tråkke hardt på min sandalnakne lilletå idet han trengte seg fram, før han i ravende danseglede var en fare, både for vilt dansende vokalist, og den tidvis på ryggen, på gulvet liggende, fremragende, spillende saxofonisten. Jeg tilstår min store trang til å slå ham ned - et slag hadde vært nok - men det er kanskje godt å ha spart slaget til senere anledninger. Om det skulle finne på å lure seg en norsk poet hit ned en gang...

Vel, etter et kvarters tid ble den fulle ledet vekk. Han hadde det utvilsomt moro. Bare synd at han neppe husket noe som helst av det neste dag. Og jeg har lært meg å kjenne flatlusa på dansen - den typen får garantert aldri en skikkelig f*** før han blir 40 - om noen gang.

Et forrykende show
Før han ble ledet vekk, hadde saxofonist Lee Mayall og vokalist Sue C. Wengermayr søkt tilflukt på teltets halvmeter brede, lett vaklende bardisk, hvor de oppunder telttaket kjørte et forrykende show det vil gå gjetord om, blant de rundt 100 tilskuerne som fikk gleden av å oppleve det.

Vi tar med at et bandmedlem solgte sin LP i pausene, og etter konsertslutt, slik det er vanlig her, blant ikkehitband. En LP som har stort sett samme besetning, som spilte i Stuttgart denne kvelden, men som egentlig utgis som et "solo"-album av Lee Mayall, med tittelen "The Sax Machine". Med sex har vi ingenting å gjøre, sa han fra teltgulvets "scene". Men fyttihelvete for et show, "scene"-show! Hvilken sang- og spilleglede, rett og slett glad livsglede, som vokalist og saxofonist strålte ut! Og trommeren, Didi T. "Druminator" Trabert slo an rytmen, så intet bein stod stille, ingen hånd var uvirksom, og gulvet fyltes av gladdansende publikum mellom artistene, der Lee liggende nærmest blåste tonene opp under skjørtet på den rått syngende Sue C.

På soulnummerne dro en mørkhudet, ung mann fra Philadelphia, vokalprestasjonene i havn til en god Meget, mens Sue hadde leadsangen på fantastisk drivende rock'n'roll, og de delte på jobben når det var rå rock på repertoaret.

Og det var intet i veien for å ta en forfriskning i baren etterpå, sammen med den meget sympatiske Sue, der hun bl. a. opplyste at bandet har tilholdssted i nærheten av Ulm, som ligger mellom Stuttgart og München, og har verdens høyeste kirketårn, en skremmende opplevelse å bestige i de ultrabratte, dødstrange steintrappene med utsikt rett ned på torvet, gjennom steintårnets mange glassløse vinduer.

Det er utendørs gratiskonserter fra teltscener hver eneste lørdag, fredag og søndag i Stuttgart gjennom hele den lange sommeren. Lørdag 2. august hørte vi først et in-band for 20-åringer, som bestod av en vokalist, en glimrende gitarist, og en ung mann på musikkmaskin. Det hele fant sted i og ved en restaurant, og en del av området lå på en kunstig øy i en kunstig innsjø, der digre fisk soler seg i vannoverflaten, et meget vakkert og stemningsfullt sted.

Den første låta vi hørte, var super rytmisk, meget monoton, og snakkesangeren ytret ordene "I wanna" 20 ganger etter hverandre, gjentatte ganger gjennom låten. Et par ganger innimellom brakte han fram i dagen at det var å se henne igjen, han ønsket. Bandets navn var faktisk "Northern Lite".

Det funka som musikk.

"Tune in, hang out, eat up"
Det hele var et promotion-arrangement holdt av Marlboro, kalt "Summer Lounge FM" og med mottoet "Tune in, hang out, eat up". Litt senere på kvelden skulle en "Top Ten"-liste presenteres, som interesserte kunne stemme fram med en SMS-melding.

Men da var vi allerede i neste telt, litt lenger ned i parken, i retning det hvite slottet Rosenstein, i andre enden av den kilometervis lange parken, som i den nederste delen også består av enger med viltvoksende, frodig blomstrende blandingshøy.

Og fikk nok en stor gratiskonsertopplevelse. Bandet Irean spilte drivende, danselysten rock, ispedd et par ballader. Og den italienskavstammende vokalisten, med det velkingende døpenavnet Olimpia S. Casa, dro et herlig, rockende, dansende, løssluppent, strålende livsgledeshow, som en lengtende nordbo bare kan drømme om.

Etterpå kunne du kjøpe CD'n "Ten Years", til 13 Euro, og småsnakke med Olimpia og hennes søster, medvokalist Vincenza Casa, og se inn i deres strålende ansikter.

Bandet har hjemmesiden www.irean.de. Bakgrunnsbildet viser Ireans vokalist Olimpia in action.         Listen to Irean

Stuttgart, 9. august 2003

Flere anmeldelser kan leses på www.brageforlag.no/rock.htm

Tyskland-siden