I dreamt I saw Bob Dylan tonight

 

                                                       Av Odd Magne Hansen, 5. juli 2003

 

Det var i Ekeberghallen i Oslo. Jeg satt på en stolrekke i salen, og Bob holdt solokonsert, som akustisk trubadur. Han vandret mellom stolradene mens han sang og spilte.

 

Mellom to numre spurte en kvinnelig tilskuer om han ikke kunne ta i mot betaling for det hun hadde drukket, et glass mineralvann.

 

”Jeg er ikke noen kelner,” svarte Bob lett brydd, men tok pengesedlen og gikk opp på scenen for å finne vekslepenger. Men det fant han ikke, så han gikk ned av scenen, og raskt gjennom hallen, og ut bakerst.

”Det var dumt gjort. Bob er en følsom fyr, han syns kanskje det er nedverdigende,” sa jeg til kvinnen.

 

Det varte og rakk, men Bob kom ikke tilbake. Isteden kom ei dame inn, fra arrangementskomiteen, med en blomsterbukett som hun skulle gi ham på en liten sammenkomst etter konserten. Hun satte seg i salen, var kommet for sent, og lurte på hvorfor ikke Bob spilte og sang.

 

Men så kom endelig Bob tilbake, inn bakerst i hallen, der han hadde gått ut, i følge med tre-fire andre. Det var gått minst en halv time. Bob var mørk i ansiktet, og ble støttet av en mann. Han var drita full, og ble ledet frem over gulvet, og vist vei. Det var tydelig at han var svært omtåket

”Der oppe er scenen,” sa mannen som støttet ham. De gikk langsmed veggen, og nesten framme ved den brede trappa opp til scenen ble Bob bedt om å gå alene, så det ikke skulle se så rart ut. Han kunne nesten ikke gå. Bar på et par permer, eller lignende, foran seg, gitaren hadde han glemt i baren. Han tok en liten pause før trappa. Det var omtrent ti trinn, ganske høye og bratte. Det var tydelig at han lurte på hvordan han skulle greie å komme opp.

 

Hvilken kontrast! Så stødig og avslappet og sprek som Bob var før han forsvant ut!

Med stort møye kom han midtveis i trappa. Da stoppa det. Han ville legge ned permene på et trinn foran seg, prøvde å bøye seg ned, men det ble for ustødig og svaiende, så han lot de deise rett ned fra lendehøyde. Så gikk han to trinn til, men begynte å svaie, og måtte ta et baklengs hopp for ikke å miste balansen, slo beina sammen i svevet, og landet relativt elegant fire trinn lenger ned i trappa, med samla bein, på halvhøye hæler, og stod relativt stødt. Et ustødig elegant hopp, nærmest i Chaplin stumfilm-stil. Han gjorde noen komiske fakter. Lett applaus, lett latter.

 

Men det løste ikke problemet, nå hadde han enda flere trinn å gå opp... Jeg var meget spent på hvordan han ville spille å synge i en slik tilstand. Det må bli noe snøvling, tenkte jeg - og - hvis han har drukket drinker, må han være i stigende rus... !

 

Dessverre våknet jeg i dette øyeblikket.

 

 

Bob Dylan-siden                 http://www.brageforlag.no/golf.htm