I midten av måneden bekreftes nyheten om monarkenes ankomst i Erfurt.
Den 23. marsjerte franske tropper dit.
Den 24. kommer storfyrste Konstantin til Weimar.
Den 25. keiser Alexander.
Den 27. herrene til Erfurt, Napoleon kommer dem i møte ved Münchenholzen.
Den 29. kalte hertugen meg til Erfurt. Kveld: Skuespillet "Andromache" av Racine.
Den 30. ved hertugens store fest. Kveld: Skuespillet "Britannicus" av Racine. Etterpå stort teselskap hos fru von Reck. Minister Maret.

Oktober
Den 1ste.

Frokost hos fyrsten.
Stattholderi, trapp, forsal og rom.
Surring overalt.
Det gamle kjente lokalet og nytt personale.
Blanding.
Gamle og nye kjente.
Dikter som profet.
Spøkefullt oppspilt.
Fyrsten av Dessau ble til audiens.
Mange samlet seg i følgets hus.
Fyrsten kommer tilbake og forteller om en scene mellom keiseren og Talma, som kunne føre til feiltolkning og strid.
Spiste hos Champagny.
Min bordnabo var Bourgoing.

Den 2dre.

Marshall Lannes og minister Maret skal ha talt vel om meg.
Den første kjente til meg siden 1806.
En tykk kammerherre, Pole, annonserte at jeg skulle holde meg klar.
Mengden fjernet seg.
Presentasjon for Savary og Talleyrand.
Jeg ropes inn.
I samme øyeblikk melder Daru seg, som straks får gå inn.
Jeg nøler derfor.
Blir nok en gang ropt inn.
Går inn.
Keiseren sitter ved et stort rundt bord og spiser frokost; på hans høyre side står, litt vekk fra bordet, Talleyrand, på hans venstre side, temmelig nær bordet, står Daru, som keiseren drøfter anliggender vedrørende skattebidrag til besetningstroppene med.

Keiseren vinker meg til seg.
Jeg blir stående i passende avstand til ham.
Etter å ha betraktet meg nøye, sier han: "Vous êtes un homme." Jeg bøyer meg.
Han spør: "Hvor gammel er De?"
"Seksti år."
"De har holdt Dem godt -
De har skrevet tragedier."
Jeg svarer det nødvendigste.

Her tok Daru ordet, for å tale litt positivt om tyskerne, som han måtte bringe så mye smerte, og som han kjente litteraturen til, hvordan han var velbevandret i den latinske litteratur, og selv var utgiver av Horaz.

Han snakket om meg, slik mine velgjørere i Berlin kunne ha gjort det, iallfall gjenkjente jeg deres tenkemåte og deres synspunkter.

Han føyde deretter til at jeg har oversatt fra fransk, og sogar Voltaires "Mahomet".

Keiseren bemerket: "Det er intet godt stykke", og forklarte meget omstendelig hvor upassende det er, at verdenserobreren gjør en så lite gunstig skildring av seg selv.

Han førte deretter samtalen inn på "Werther", som han måtte ha gjennomstudert. Etter forskjellige helt riktige iakttagelser nevnte han et bestemt sted og sa: "Hvorfor har Dere gjort det? det er ikke naturlig"; hvilket han vidløftig og fullkomment riktig forklarte.

Jeg lyttet til ham med et vennlig ansikt, og svarte med en fornøyd smil, at jeg riktignok ikke visste om andre har kommet med den samme innvendingen; men at jeg finner den helt riktig, og tilstår at det på dette stedet kan påvises noe som ikke stemmer med virkeligheten. Men, føyde jeg til, det kunne kanskje tilgis dikteren, hvis han benytter seg av et vanskelig oppdagelig kunstgrep, for å klargjøre visse virkninger, som han på en enkel og naturlig måte ikke kunne oppnådd.

Keiseren syntes tilfreds med det, og vendte tilbake til drama, og gjorde meget betydningsfulle bemerkninger, om hvordan han som betrakter den tragiske scene med den største oppmerksomhet, lik en kriminaldommer, hadde følt seg dypt opprørt over det franske teaterets vei vekk fra naturlighet og sannhet.

Så kom han inn på de skjebnedramaene som han ikke likte. De hadde tilhørt en mørkere tid: "Hva", sa han, "skal man nå med skjebnen, politikken er skjebnen."

Han vendte seg deretter igjen til Daru, og snakket med ham angående de viktige anliggender vedrørende skattebidragene til besetningstroppene; jeg trådte litt tilbake, og kom til å stå akkurat ved utbygget, der jeg for mer enn tretti år siden hadde opplevd mang en god stund, og mange triste timer, og fikk tid til å legge merke til at til høyre for meg, bak inngangsdørene, stod Berthier, Savary og en person til. Talleyrand hadde fjernet seg.

Marshall Soult ble meldt.
Denne store skikkelsen, med meget hårete hud, tråtte inn, keiseren spurte spøkefullt om noen ubehagelige hendelser i Polen, og jeg fikk tid til å se meg om i rommet, og minnes fortiden.

Også her var det ennå de gamle tapetene.
Men portrettene på veggene var forsvunnet.
Her hadde bildet av Hertuginne Amalie hengt, i maskeradedrakt med en halvmaske i hånda, de øvrige bildene av stattholdere og familieforfedre manglet alle sammen.

Keiseren reiste seg, kom mot meg, og manøvrerte meg vekk fra de andre.
Idet han vendte ryggen til dem og snakket med dempet stemme til meg, spurte han: om jeg er gift, har barn? og ellers sånt personlig man pleier spørre om. Og også over mine forhold til Fyrstehuset, etter Hertuginne Amalia, Fyrsten, Fyrstinnen og annet; jeg svarte han på en naturlig måte. Han virket tilfreds og oversatte det til sitt språk, men på en litt klarere måte, enn jeg hadde kunnet uttrykke meg.

Dessuten må jeg i det hele tatt bemerke, at jeg gjennom hele samtalen måtte beundre mangfoldet i hans bifallsytringer; for sjelden hørte han ubevegelig på, enten nikket han ettertenksomt med hodet, eller sa "oui!" eller endog "c'est bien", eller lignende; og jeg må ikke glemme å bemerke at når han hadde snakket ut, vanligvis tilføyde:

Den 3. forskjellige forberedelser vedrørende en forestilling i Weimar. Om kvelden "Ödip".
Den 4. til Weimar grunnet innredning av teateret.
Den 6. stor jakt. Skuespillerne kommer med sin direktør. På kvelden "Cæsars død". Anledning til oppfordring om å skrive en "Brutus". Minister Maret med slektninger innlosjert hos meg.
Den 7. Marshall Lannes og minister Maret, omstendelig samtale angående det forestående spanske ekspedisjonen. Fra den Jenaiske-Apoldiske jakten alle tilbake og videre. Hoffråd Sartorius og kone.
Den 14. ãreslegionsordenen. Talma med kone og sekretær Le Lorgne.