Det hele begynte så lovende: Med et glass vann alene i stua foran TV'n. Det skulle bli verre. Etter 9 minutter og 42 sekunder kom samboersken inn i rommet, og fortalte med blikk at enda en fotballkamp var uønsket. Vi tok sjansen på å trygle oss til å se ut 1. omgang - eller ærlig talt - vi ga ultimatum. Med hodetelefoner gjennomlevde vi 37 meget spennende minutter, i stadig angst for å bli kastet ut.

I pausen måtte vi dusje. Mens vi tørket oss, spiste vi spagettieggerøra med den andre hånda, rett fra panna (forlengst kald). Deretter kastet vi oss på Fahrraden og sykla gjennom Strassene, retning vårt stamsted, biljardsalongen Karamboláge. Da vi passerte den første italienske iskafeen, med TV på fortauet, og en haug med pilsdekkede bord omkring, stod det fortsatt 0-0. Da vi passerte neste italienske kafe (med mange flere bord på det meget brede fortauet), hørte vi et voldsomt brøl derfra (på motsatt side av den flerfilede gata), skjønte sammenhengen, tok en lynrask U-sving med Fahrraden, bykset den opp på motsatt fortau, og så reprisen på 1-0 målet.

Så tro vi ufortrødent videre mot mål. Og ble nekta i døra! Was bitte!??!? Fullt, sa bodybuilderen. Was, bitte, sa vi. Fullt, sa bodybuilderen. Scheisse, du! Vi snudde, halen hang mellom beina.

Men vi fant ei anna kneippe - og en ståplass. Der fikk vi med oss de siste 25 min. av omgangen. Etter 2 min. av ekstraomgangene gikk ikke lyset, men først lyden - og så bildet. Slutt. Vorbei. Innehaveren scannet kanalene febrilsk, men intet nyttet. Fortvilte kunder slengte galge-vitser. Har du radio? Mannen hadde ikke radio. Vi slengte Markene på disken. Forlot etablissementet.

Fant et nytt digert lokale, god plass, storskjerm, gikk inn, de spilte fortsatt!, og fikk akkurat med oss angrepet som ga seiersgoalen!

Siden gikk vi hjem (syklet). Da vi kom forbi kaféen der vi først stoppet, stanset vi atter, hoppet av pedalene, og stod og holdt sykkelen på gressplenen bak bordene. Slik så vi premieutdelingen.

Da vi kom hjem, ble vi hjertelig mottatt av katten.