Bob Dylan in Concert - Stuttgart 20. april 2007

20.04.2007:

Bob’ern på rock’ern

Dylan med sterk fornyelse av repertoaret i Stuttgart

Sanne våre pappenheimer! Sist vi var på Bob-konsert i Stuttgart, møtte vi langt mindre enn halvfull sal. Denne gangen, derimot, var det visstnok utsolgt i den i fjor nyåpnede Porsche Arena. Og, ja, vi så noen ledige plasser, men det kan jo skyldes plutselig inntrådt sykdom hos en del av den tilårskommende fansen..

Dylan dundrer i gang med Tweedle Dee, Tweedle Dum, og sann våre ord – Bob’ern er mye friskere i sitt 66. år enn vi hadde våget å håpe! Bra åpning, publikum er med, strekker armene i været og klapper rundt oss etter slutten på låta, der vi har en plass på gulvet forholdvis nært, men litt vel skrått for scenen. Vi ser nesten ingen ting, har fått to langtyper foran oss... Katastrofe!

Av Odd Magne Hansen

Neste låt åpner med ordene ”Go ’way from my window, leave at your own chosen speed”, og, ja der er ”It Ain’t Me, Babe” i, som nesten alle låtene vi har hørt hver gang i løpet av våre 13 tidligere Dylan-konserter, i et arrangement vi aldri har hørt før, ikke på TV-show eller konsertopptak heller. Og – vi røper det alt nå: Denne gangen var det ingen akkustiske låter i det hele tatt! Den ene gitaristen byttet til akk. gitar på noen av de roligere låtene, og Jerry Garcia ståbasset på et par av disse. Men den andre gitaristen elektriserte seg gjennom hele pakka av låter. ” It Ain’t Me, Babe” – bra fremføring, men ordene var ikke helt lette å oppfatte hele tiden.

På slutten av første vers i neste sang, hører vi ”They got some hungry women there, and they really make a mess out of me” – a-ha, Just Like Tom Thumb’s Blues. Rocka og god versjon. Mellom de høye hodene som beveger seg, har vi greid å registrere at Bob har byttet ut sitt tidligere lange, krøllete hår med høy, hvit-gul hatt, spiller hvit el-gitar, har svart dress og hvit skjorte!

Så dundrer og braker det løs i en helt herlig It’s All Right, Ma (I’m Only Bleeding), og bandets altmuligmann spiller fiolin! Virkelig brilliant fremført låt!!

I begynnelsen av Sugar Baby, en vakkert fremført ballade fra 2001-CD’n, der Bob inntar plassen bak keyboardet for første gang denne kvelden, for å bli der til konsertslutt, oppdager vi fire-fem tilhørere som åler seg som en slange på tvers gjennom mengden, retning midt i salen. Vi, som konsertvante sleipinger, er ikke sene om å bli femte hjul på den vogna... Og kommer ganske langt mot midten, før ei halvung dame forergret utbryter høyt ”Was soll dass denn?” Vi blir så forskrekket, at vi ikke våger å trenge oss forbi... blir stående... lurer spent på hva som vil skje, hvem vi har tatt utsikten til, og hvilken reaksjon det måtte avstedkomme...

Men – vi svarer ikke dama, bare peker dumt på de vi fulgte etter, og sannelig, det roer seg rundt oss – og vi - ... oppdager at vi har en megaplass! Uhindret utsikt til hele scenen!! Bare småfolk foran oss!!

”Some of these bootleggers, they make pretty good stuff” synger Bob, og publikum jubler til linja. I det hele tatt er publikum adskillig mer levende enn det vi opplevde da Bob spilte i Stuttgart i 2000 og 2002.

Sugar Baby utføres med, foruten Bob på keyboard, ståbass, slidegitar, akkustisk og el.gitar og myke trommer (wipestikker).

Så barker det løs med Highway 61! O-hei! Spilt med tæl. Rocka (som alltid). Som etterfølges av en aldeles nydelig og vemodig ”When the Deal Goes Down” fra Modern Times fra i fjor.

Så tar Bob’ern fram munnspillet! Innleder Stuck Inside of Mobile With the Memphis Blues Again. Ikke vår favorittsang, så heller ikke i kveld, men OK, og vi oppdager at dama 2 centimeter foran oss er ung, vakker (bakfra), har langt blondt hår og beveger seg herlig rytmisk til musikken... Du verden... Oj, skal jeg legge armene rundt henne, trykke henne mot kroppen? ...

Etterpå drar bandet i gang en rolig antikrigssang vi bare har hørt Bob synge en gang før, i Scandinavium høsten 1987, en utrolig vakkert, intensivt fremført ballade, der Bob synger så klart, og musikken er holdt slik at man kan få med seg hvert eneste ord – en absolute høydare!! Kveldens største opplevelse, verd hele inngangsbiletten og mer til. Tolker vi Bob og reportoaret hans denne kvelden rett, er han abolutt ingen fan av Bush’s krig i Irak! Tittel: John Brown, en sang Dylan skrev i 1962, og som aldri er utgitt på en offisiell plate.

Etter en liten pause man trenger for å fordøye John Brown, svinger det i gang med en lynrask, rockete blues fra 2006-plata, og det er Rollin’ and Tumblin’, og - vi er nesten i vår private Bob Dylan-himmel.

Som følges opp av Spirit on the Water, fra samme CD. Og fremførelsen er temmelig lik som plastikken. Og publikum klapper etter noen av linjene, fordi vel den livsvedmodige teksten treffer dem. De er jo mange i samme aldersgruppe som ham – nesten, iallfall.

Deretter finner munnspillet plass i munnvikene igjen, og åpner neste sang: Tangled Up In Blue. Aha – en av våre desiderte favoritter, og atter i helt ny innpakning og med ny sangmåte. Effektfullt, hvordan scenelyset blir blått, akkurat i det han synger ”blue” for første gang! Alt blir så blått, at vi må tenke på vår egen ”Goethes blå sonetter”, her i den tyske megadikterens hjemtrakter.

Dette følges sannelig opp av Nettie Moore, allerede den 3. sangen fra siste CD! Publikum lytter intenst til de stort sett lett forståelig syngede ordene, ”You say whisky will kill you, but I don’t think it will”, osv., jo det er en del avslappet livsvisdom i hans nye sanger, fra en modnet sjel.

Da er det tid for en rocker igjen. Vi hører ”summerdays, summernights are gone”, vi gjenkjenner den som en av hans senere sanger, men – tar ikke tittelen... Senere etterforskinig fastsetter tittelen til – ja, nettopp: Summer Days, fra Love and Theft (2001).

Neste gigantsang er – ja!: Like a Rolling Stone. Rocka utførelse, ikke noe rock’n roll, men rå rock. Sammenlignet med Dylans normaltilstand på scenen, synger han klart og lett forståelig.

Pause.

Ekstranummerne åpnes med en friskt rocka Thunder on the Mountain, og – noe Dylan sjelden gjør: Han presenterer bandet! Og drar i gang en OK og ny versjon av All Along the Watchtower til slutt. Så står hele gjengen på rekke, holder hverandre rundt livet, og smiler pent til publikum – i scenemørket! Det tar faktisk en hel stund før lysmesteren fatter opplegget, og setter lys på kara. Det er kanskje ikke hver kveld Dylan er i så godt humør at han foretar seg denslags?

PS 23. april: Stuttgarter Zeitung gir en overveldende god anmeldelse i dag. Vi har i årenes løp lest svært mange konsert-anmeldelser av Dylan, på en god del språk, men aldri noensinne en mer uforbeholden strålende anmeldelse enn denne.

Stuttgart, Germany
Porsche Arena
April 20, 2007
Tilskuere: Utsolgt

Songs:

1. Tweedle Dee and Tweedle Dum
2. It ain't me, babe
3. Just Like Tom Thumb's Blues
4. It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding)
5. Sugar Baby
6. Highway 61 Revisited
7. When the Deal Goes Down
8. Stuck Inside of Mobile With the Memphis Blues Again
9. John Brown
10. Rollin' and Tumblin'
11. Spirit on the Water
12. Tangled Up In Blue
13. Nettie Moore
14. Summer Days
15. Like a Rolling Stone

Ekstraomganger:

16. Thunder on the Mountain
17. All Along the Watchtower

His Band:

Stu Kimball - Guitar
Denny Freeman - Guitar
Tony Garnier - Bass
Donnie Herron - Violin, Steel Guitar
George Recile - Drums

Til
toppen

Tilbake til

Bob Dylan
siden

Referater fra andre Dylan-konserter

Kalvøya 1990

Bob Dylan i der Alten Oper i Frankfurt

Bob Dylan i Rosengarten, Mannheim

Bob Dylan-konsert i Ischgl