30.04.2007:

Dylan på rock’ern igjen

Bob i Mannheim med de fleste av sangene fra Stuttgart

Hm! Da vi var på Bob-konsert i Stuttgart, for 10 dager siden, var den nye Porsche Arena bortimot fullsatt. Her i Mannheim, derimot, er hallen vel omlag en tredel full. Den gigantiske, nye SAP Arena har visstnok plass til 14 000 menn og kvinner. Her er det 5 000 - 6 000. De fleste sitter på stoler på hallens gulv. Sitteplassene på de  bratte  tribunene er bortimot tomme, bortsett fra nærmest scenen. Der sitter vi. Med kikkert, og glimrende utsikt!

Dylan and His Band dundrer i gang med Cats in the Well. Bra åpning, publikum er med.
Av Odd Magne Hansen

Neste låt åpner med ordene ”Go ’way from my window, leave at your own chosen speed”, og, ja der er ”It Ain’t Me, Babe”. Også denne gangen, som i Stuttgart var det ingen akustiske låter i det hele tatt! ”It Ain’t Me, Babe” – bra fremføring, men ordene var langt fra lette å oppfatte hele tiden. Det må nok akustikken der vi satt ta på sin kappe - iallfall delvis. Skal man kunne høre ordene som på plate, må man være usedvanlig heldig med sin plass i en slik hall. 

Watching the River Flow. Rocka og god versjon. Låta svinger herlig. Den svinger gigantisk! Som i Stuttgart stiller Bob med stiv, lusegul hatt, spiller en delvis hvitlakkert el-gitar, har svart dress med en bred stripe fra øverst til nederst, langsetter kroppen på begge sidene, og hvit skjorte!

Så får vi høre It’s All Right, Ma (I’m Only Bleeding), og bandets altmuligmann spiller fiolin! Låta svinger som bare det!

På slutten av neste sang klinger linja "Everything passes, everything changes", og vi har hørt To Ramona, den første av kveldens tre sanger fra albumet "Another side of Bob Dylan" fra 1964, i en, som alltid for denne sangen, rolig utgave.

Det var kveldens fem låter, der den av mange såkate His Bobness, spilte gitar. El-gitar. Vi hører rykter om at grunnen i lang tid ikke tok i en gitar, var slitasjeskade i armen eller hånda. Den venstre, gripebretthånda. Og, ja, gjennom vår kikkert virker grepet rundt strengene stivt og keitete. Men, herlig å se Bob'ern i gitaraksjon igjen! Selv om showinga hans med gitaren ligger mye tilbake fra hva vi f. eks. opplevde under den legendære konserten sammen med Tom Petty i Scandinavium 1987.

Dylan-bak-orgel-delen av konserten åpner med Rollin' and Tumblin' fra Modern Times-CD'en. Som følges opp av Spirit on the Water, fra samme CD, der Dylan tar en intro til låta med munnspill, som han holder for munnen med venstre hånd, mens han spiller keyboard med høyre. Munnspillstativet fra gangne dager er en saga blott.

Så får vi faktisk oppleve en god, saftig versjon av Stuck Inside of Mobile With the Memphis Blues Again. Ikke vår favorittsang, men i kveldens konsert blir den faktisk en av dem! Med "well, Shakespeare, he's in the alley" - "the post office has been stolen" og "can this really be the end" (to be stuck inside of Mannheim, with the Dylan blues again...?) brekes og snerres frem.

Deretter ”When the Deal Goes Down” fra Modern Times, en rolig, trist sang. Før vi igjen er over i det mer hurtige sangspekteret, med Tweedle Dee and Tweedle Dum. Dylan er ikke kommunikativ med den mørklagte salen, han shower for seg selv bak keyboardet sitt, og med ansiktet og fronten hele tiden vendt mot oss, altså ikke mot publikum, men mot den for ham nærmeste delen av langsiden, der vi sitter forholdvis høyt med et sikkert kikkertfalkeblikk mot hele scenen. Tar vi kikkerten vekk, ser vi alt på en gang, et band som spiller, ikke shower. Det som er av show, tar Dylan seg av.

Det er vel ikke for ingen ting, at annonsene reklamerer med Bob Dylan in Show and Concert! Bob står stort sett hele tiden bredbent bak orgelet, noen ganger temmelig sprikende, i noe som mer ligner på en spagat, enn det vi i vår langt fremskredende alder er i stand til å foreta, andre ganger mindre bredbent. Overkroppen svinger fra den ene siden til den andre, etetr Dylanske forhold som det rene gummimennesket, og han dasker løs på tangente i noe bortimot Jerry Lee Lewis-stil - hans store idol i barndommen! Endelig har han selv nådd nesten samme showstandard bak tangentene! Mannen trives.

"Im younger than that now", synger Bob i neste sang, og sannelig ser det ut til at mannen meget overraskende har funnet ungdomskilden - den Goethe også lette etter i samme alder, men ikke helt fant (skjønt Goethe fridde til en 19-åring da han var 73. Av en eller annen grunn fikk han avslag - fra den unges mor!). Altså, My Back Pages, fra 1964. 

Tangled Up In Blue. Vi prøver seehr konsentriert å få med oss hvert ord. Den gamle tekstversjonen fra 1975, eller den fra 1985? Dete r den førstnevnte. Men det er umulig å få med seg alt han synger. Man må skjerpe hørselen og oppfattelsesevnen til 100% på hvert eneste ord, slik at sammenhengen går tapt... Men det virka som versene var stokket litt om.

Dette følges opp av Nettie Moore, med linja "the world's gone black before my eyes". Ja, vi kjenner oss igjen.

Så barker det løs med Highway 61! Du verden, kveldens høydepunkt! Spilt med tæl, glød, glede!. Rocka, svinger noe infernalsk. Danseføttene våre for kikkerten til og hoppe vilt opp og ned. Og dansekroppen til Dylan vrir og vrenger seg, hoftene stort sett rolig, overkroppen fra den ene siden til den andre, beina greier ikke stå i ro, han snur seg gjentatte ganger mellom versene mot bandmedlemmene og smiler, gliser løssluppent i pur glede, og vi ser smiletennene - de er hvite - til en mann på 65 å være!

Dylan er, om ikke en Jerry Lee Lewis som spiller piano med hælen, iallafall en Bob som spiller og synger "god said to Abraham, kill me a son!" med hele kroppen, og et fantastisk humør

Og, dæven, lyset går, som det alltid gjør mellom numrene, så Bob får et halvminutt eller to for seg selv i mørket. Og da ... - ... det ruller bassaktig igang med "How many roads must a man walk down, befor you can call him a man?" Blowin' in the Wind, i en tung, fremmedrytmisk versjon vi aldri har hørt før, noe som verken ligner på Neil Youngs fantastiske versjon på live-albumet "Weld" fra ca. 1989, Dylans egen råbarka versjon fra "Before the Flood"  fra 1974, eller noen annen versjon vi har hørt, verken av mesteren selv, eller andre. Sangen dundrer!

Pause. Mange fra de bakerste stolene i salen småløper fremover, mellom benkeradene. De vil se helten på nærmere hold.

Ekstranummerne åpnes med en friskt rocka Thunder on the Mountain, som er mye tyngre enn på CD'n, før bandet presenteres, og hele arbeidsgjengen drar i gang en OK og rocka utførelse av Like a Rolling Stone til slutt, men der de fleste orda forsvinner i musikken og akustikken.  Så, til slutt, står alle sammen på rekke, men med Bob litt foran de andre, som holder hverandre rundt livet, og smiler pent til publikum!

Lyset går, og Dylan og bandet går for å spise middag, etter nok en OK dag på jobben, utført rutinemessig og meget profesjonelt, uten stress eller noe som helst press på seg.

Det var tydelig å se under hele konserten, at Dylan for tiden er en mann som er fornøyd med sitt livsverk, og nå i all avslappethet, kan glede seg over å høste fruktene av det, uten å miste noe i musikalk kvalitet, selv om man merker at intensitetn i sangen ikke alltid er som i hans beste stunder.

En ting på tampen: Litt paradoksalt, kanskje, at for en mann som er så briljant med tekster, så fenomenal til å forme ord slående, elegant og med innhold, poesi og sjarm, at det også for ham er så vanskelig å få fram hørbare og forståelige ord til publikum. Denne gangen skyldtes det ikke Dylans diksjon, uttale eller snøvlesang - han sang klart - men delvis akustikken, og delvis produksjonen.

Vi kan ikke la være å minnes en avisartikkel i England fra 1964, tiden da Stones og Beatles brakte all ungdommen i ustyrlig opprør, og til vill hyling og skriking under konsertene, skrev: "Hvis Bob Dylan er popmusikkens fremtid, er vi ikke det minste bekymret for fremtiden. Publikum satt musestille i salen, og tok opp i seg hvert eneste ord han sang - hele tiden.

Men den gangen hadde han ingen el-gitarer eller drønnende trommer til orda sine...

Men - vi skal for alltid bevare i oss bildet av scene skrått ovefra, med kjempeutsikt til hele scenen, og Dylan fokusert inn i kikkerten. Vi hadde TV-show og live-konsert på en gang.


23. april: Stuttgarter Zeitung ga en overveldende god anmeldelse i dag. Vi har i årenes løp lest svært mange konsert-anmeldelser av Dylan, på en god del språk, men aldri noensinne en mer uforbeholden strålende anmeldelse enn denne.

Mannheim, Germany
SAP Arena
April 30, 2007    
                                               
Tilskuere: 5-6000

Songs:

1. Cats in the Well
2. It Ain't Me, Babe
3. Watching the River Flow
4. It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding)
5. To Ramona
6. Rollin' and Tumlin'
7.  Spirit on the Water
8. Stuck Inside of Mobile With the Memphis Blues Again
9. When the Deal Goes Down
10. Tweedle Dee and Tweedle Dum
11. My Back Pages
12. Tangled Up In Blue
13. Nettie Moore
14. Highway 61 Revisited
15. Blowing in the Wind

Ekstraomganger:

16. Thunder on the Mountain
17. Like a Rolling Stone

His Band:

Stu Kimball - Guitar
Denny Freeman - Guitar
Tony Garnier - Bass
Donnie Herron - Violin, Steel    Guitar
George Recile - Drums

Til
toppen
Tilbake til
Bob Dylan
siden
SAP Arena i Mannheim

 

Referater fra andre Dylan-konserter


Kalvøya 1990


Bob Dylan i der Alten Oper i Frankfurt


Bob Dylan i Rosengarten, Mannheim


Bob Dylan-konsert i Ischgl


Bob Dylan i Stuttgart 8. mai 2000


Bob Dylan i Stuttgart 16. april 2002


Bob Dylan i Stuttgart 20. april 2007


Anmeldelse av "Love and Theft"


Andre konserter


Neil Young i Konstanz


B. B. King i Esslingen


James Brown i Böblingen
 


The Temptations


The Supremes


Michael Jackson i Praha


a-ha

 Schleyerhalle 30.11.00


Intervju:

Marianne Faithful

 
Plateanmeldelse:

Susi Varming:
Barefoot in the Snow


Et dikt av Johann Wolfgang von Goethe:
"Poetiske tanker over Jesus Kristus' helvetesreise"


  The Rolling Stones gigantkonsert
Som eneste med blokk og blyant var vi tilstede på prøvene i Stuttgart! (27. mai -99).

Og som en av mange 29. mai på Konserten
Mick på by'n i Stuttgart


  SVÆRT NOK FOR MEG - Jonas Fjeld på Rockefeller


Michael Jackson, Olympiastadion i München 27. juni-99

29. Juni: Michael fortsatt i live, men live?


Konge- og rockelinker

Konsert: Schuberts Goethe-sanger

Besøksutviklingsdiagram

På karneval i Stuttgart


Julekonsert i Tyskland:
Prince - The Artist


Beckenbauer med Goethe-dikt på CD-Rom?

Peter Maffay

-Besser kann Folk, Blues und Rock in einer Arena nicht klingen. 

Frankfurter Allgemeine Zeitung
om Bob Dylans konsert i
Hamburg, 10. april 2002.


"Mit dem Bobby habe ich geraucht." Donovan, 22. november 2001

Les hele saken

(Annonse)
Gaveboken til alle poesielskere:
Goethe led av samme lengsler som Dylan, og skrev en mengde interessante dikt:

„En bok som vekker både glede og ettertanke.“

Ola Bruun, Harstad Tidende

Pris kr 228,-

hos Haugen Bok!

Nå på godt norsk bokmål


Bestilling:
Et klikk på Haugen Bok tar deg rett til boka.
Du fyller ut navn og adresse, og får sendt bøkene portofritt hjem i postkassen, vedlagt innbetalingsgiro.
Leveringstid ca. 5 dager.